Språk i Norge

Norsk er hovedspråket i det offentlige livet i Norge. Det tilhører den nordgermanske språkfamilien og er nært beslektet med dansk og svensk. Norsk har to offisielle skriftspråk: bokmål og nynorsk. Begge er norsk, og skoler og offentlige institusjoner bruker de to skriftspråkene på ulike måter. Bokmål er den skriftformen de fleste bruker, mens nynorsk er særlig viktig i mange vestlige og landlige områder. En persons skriftspråk viser ikke alltid hvor personen kommer fra, eller hvilken dialekt vedkommende snakker. Norsk har mange dialekter. Uttale, ordforråd, grammatikk og rytme kan variere merkbart mellom regioner, og folk beholder ofte dialekten når de flytter eller opptrer offentlig. Samiske språk, blant annet nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk, er urfolksspråk i Norge. Bruken av dem og den offentlige statusen deres er særlig viktig i samiske samfunn og nordlige deler av landet. Norge har også språk som har kommet med innvandring, blant annet polsk, arabisk, somali, urdu og mange andre. Flerspråklige familier kan bruke ett språk hjemme og et annet på skolen eller jobben. Engelsk undervises ofte og forstås av mange, men norsk er viktig for å delta mer inngående i lokale relasjoner, utdanning, arbeid og offentlig informasjon. For nybegynnere kan det være lettere å forstå enn å snakke. Språk i Norge handler både om identitet og mening. Å spørre om en person foretrekker bokmål, nynorsk, en dialekt eller et samisk språk kan vise respekt, men det er best å bruke personens egen betegnelse.